Christel er borte. Det er som om ikke en gang fjellene er de samme.
Christel kom inn i Norsk Fjellfestival – først som engasjert frivillig, og i 2010 som enda mer engasjert og dedikert festivalsjef. Hun satte sitt preg på festivalen fra første dag.
Christel koblet natur til kultur på et vis som ingen andre evnet å forestille seg. Hun hadde ideene bak noen av de mest storslåtte og mektige åpningsarrangementene vi har hatt. Ingen som var tilstede på Herjevatnet i 2010 vil glemme den magiske stemningen i duskregnet, og symbolikken som lå i å samle ordførerne fra alle våre nabokommuner under slagordet ”det holder med et fjell”. Christels idé.
Eller festforestillinga i kulturhuset, hvor Raumas beste vann skulle kåres. En genial markedsføring av den rene fjellnaturen, med ferskt fjellvann fra forskjellige deler av romsdalsfjella servert i stilige stetteglass. Vi husker ikke hvilket vann som vant, men vi husker stemninga, gleden og engasjementet. Christels idé.
Eller åpningen i sentrum i 2011, da dansere danset oppetter rådhusveggen og statsminister Jens Stoltenberg sto for åpningen. Rådhusplassen var tettpakket. Christels idé. Men selv var hun ikke tilstede, for første gang.
Og nå har hun vært med oss for siste gang – i fjellet, eller boblende over av pågangsmot, kreativitet og ideer som løftet Norsk Fjellfestival til nye høyder. Christel gjorde en forskjell. Hun etterlater spor. De kommer til å vare. Christel er en del av fundamentet som alle framtidige fjellfestivaler bygger på.
Tro kan flytte fjell. Det er ingen det uttrykket passer bedre på enn Christel. Lenge trodde vi det var sant.